Jeg har jobbet med faglig arbeid i en del år, noen år internasjonalt opp mot EU-systemet og med aktivt bruk av ILO-reglene på den globale arena, men jeg forstår ikke Dag Seierstads utlegging i Klassekampen 14. august.

Nå vet vi at SP og SV stemte mot EØS-avtalen i sin tid, mens de i dag aksepterer en mye mer omfattende avtalen for å få sitte ved kongens bord sammen med markedsliberalistene i Arbeiderpartiet. Da må vi forstå at Dag Seierstad ikke ville få beholde sin jobb som rådgiver for SVs stortingsgruppe hvis han gikk ut mot EØS-avtalen. I denne sammenheng gir Seierstads utlegging en slags mening. EØS-avtalen er bra, men eventuelt ”medlemskap” i det føderale EU er ikke aktuelt. Slik er det når logikken i Soria-Moria-erklæringene er politisk basis.

Dag Seierstad burde være klar over at ILO-konvensjonene forholder seg juridisk til FNs medlemsstater. Sjøl om EU fikk sin føderale grunnlov på plass fra 1. desember 2009, er EU ennå ikke å anses som en statsdannelse i FN-systemet. Derfor er ikke EU forpliktet av ILOs regelverk og behøver ikke legge ILOs prinsipper inn i sine direktiver, forordninger eller domsslutninger. Det er der i mot de tjuesyv EU-landene som fortsatt er medlemmer av FN og dermed forpliktet til å følge opp ILOs regler, ikke den Europeiske Union (EU). Her ligger det en innbygd konflikt hvor markedsstyringen alltid vinner.

På tross av to folkeavstemninger og dagens sytti prosent mot norsk deltakelse i EU, er vårt land knyttet til EU gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen, det militære samarbeidet og sytten andre avtaler. Det er grunn til å hevde at Norge er mer med i EU i dag, enn det som ble avvist ved folkeavstemningen i 1994. Sjøl om skadevirkningene på folkestyre og velferdssamfunnet er store, er vi heldigvis ikke med i det føderale EU. Det er vanskelig å fastslå avstanden mellom vår EU-tilpasning og full deltakelse, men la det ikke være noen tvil om at for de faglige organisasjonene er vi i praksis med for fullt i det markedsstyrte EU.

Det er lenge siden jeg har sluttet å irritere meg over de mange tvangsvedtakene fra ESA. De utfører sine oppgaver i henhold til EØS-avtalen, som et overordnet organ for regjering, storting og domstolen. Det er EØS-avtalen som er utfordringen, mens ESA er en naturlig følge av de udemokratiske tilstandene som er godkjent av alle partiene på Stortinget.

Verken jeg eller mitt faglige og politiske kontaktnett ute i Europa har registrert at kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen. Tvert i mot har det i flere år vært en økende arroganse fra kommisjonen og de berørte generaldirektoriater. De sosiale dialogene går på tomgang og den europeiske fagbevegelsen holder sine planlagte aksjonsdager for å vise at de er til stede. Det er lite som tyder på at regjeringene i EU-landene ser på forholdene til de faglige organisasjonene som viktig. De fleste av oss har registrert angrep på kollektive avtaler, lønnsnedslag og kutt i velferdsordninger og pensjonssystemer. Samtidig er det vanskelig å se forskjellene mellom konservative og sosialdemokratiske regjeringer, i deres systematiske arbeid for å leve opp til EUs markedsstyrte grunnlov.

Uttrykket ”anstendig arbeid” har dukket opp som et nytt begrep i markedsliberalistenes nytale. Det må være en oppgave for anstendige faglige tillitsvalgte å avvise slikt vrøvl. Vi har våre egne meningsfylte betegnelser som: retten til fagorganisering, kollektive avtaler, faste stillinger, forhandlings- og streikerett og egne tillitsvalgte med makt og ansvar. Når kommisjonen, parlamentet og domstolen gjør sine vedtak må de konsekvent avvises av de nasjonale og internasjonale faglige organisasjoner. EU har aldri vært på vår side av bordet og har ingen tillit i fagbevegelsen.

ILOs regelverk har stor betydning rundt i verden, mens de gradvis mister betydning i vår del av verden. Den europeiske faglige organisasjonen, EFS, er mer opptatt av å følge opp EUs mislykkede Lisboa-strategi, nå plan 2020, om at EU skal bli den mest konkurransedyktige handelsblokken på den globale arena. De lever etter prinsippet at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Solidaritet med faglige kamerater i andre deler av verden står ikke på dagsorden i EFS.

I innstillingen fra arbeidslivslovutvalget ble det henvist til sekstisyv EU-direktiver som en eventuell ny Lov for arbeidslivet måtte forholde seg til. De fleste var i strid med kravene fra de faglige organisasjonene og lovforslaget ble lagt i en skuff for aldri mer å dukke opp. Vi opplevde at de markedsliberalistske og anti-faglige direktivene fra EU, betydde mer en ILOs konvensjoner. Det er derfor ingen overraskelse at vi i dag har mer enn 2.000 bemanningsselskaper i Norge, hvorav de fleste driver kriminelt med sosial dumping og forakt for norske lover og avtaler. Alt snakk om bruk av reservasjon eller veto mot EUs direktiver og forordninger eller dårlige forsøk på å skape norske tilpasningsregler, er meningsløst og bortkastet tid.

Dag Seierstad mener det må jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, partier og fagforbund. Det er en annen og bedre strategi. De faglige organisasjonene i vårt land må kreve at EØS-avtalen blir sagt opp så snart som mulig. Den kan erstattes med en handelsavtale, men helst med en rekke tosidige avtaler med de europeiske statene etter de behov som måtte foreligge. Det vil frigjøre vår regjering og storting fra å bli overstyrt av ESA og EU, samtidig som det vil sette imperiebyggerne i Brussel på en hard prøve. Opprøret kan spre seg, ikke minst i europeisk fagbevegelse. Det er ingen partier i stortinget som vil ta dette grepet i dag. Initiativet må komme fra de faglige organisasjonene og andre som vil ha tilbake det nasjonale folkestyre. Deretter kan vi starte arbeidet med å gjenoppbygge de folkevalgte organers makt, til det beste for de fleste av oss, ikke minst retten til lover og avtaler med virkelige faglige rettigheter.

Olav Boye
olavboye@online.no

Innlegget er nektet tatt inn i Klassekampen

Kommunalminister Liv Signe Navarsete er opptatt av å styrke lokaldemokratiet. I et debattinnlegg fokuserer hun på åpenhet og innsyn, noe som er vel og bra. Hun vil gjerne at forvaltningen skal finne sted under demokratisk kontroll og tilfredsstillende innsyn. Er ikke kommunalministeren innforstått med dagens virkelighet i norske kommuner og fylkeskommuner?

Foran lokalvalgene i 2007 kom Kommunenes Sentralforbundet med en rapport som viste at nærmere sytti prosent av de sakene som sto på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, var styrt av regler fra EU. Foruten EØS-avtalen, som var den mest omfattende avtale Norge noen gang har inngått, har vi Schengen-avtalen, det militære samarbeidet og sytten andre avtaler med EU. Norge er mer involvert i EUs politikk, enn det som ble avvist av et flertall ved folkeavstemningen i 1994. Senterpartiet stemte i sin tid mot EØS-avtalen. I dag har Senterpartiet akseptert EØS-avtalen, for å få sitte i en regjering hvor de blir overkjørt hver dag.

En kan trygt hevde at vårt land styres fra Brussel på stadig flere områder. Det har blant annet ført til at Stortinget går på tomgang, mens strømmen av pålagte direktiver tikker inn fra Brussel. Det hevdes at vi har blitt påtvunget mer enn syv tusen direktiver og forordninger, i tillegg kommer henstillinger og anbefalinger fra Brussel som et flertall i Stortinget og den rød-grønne regjering innfører uten problemer.

Det er ingen grunn til å utrede vårt forhold til EU og EØS-avtalens virkninger. Vi lever i markedsliberalismens tidsalder og opplever daglig angrep på våre politiske rettigheter. Vi tror ikke at en akademisk utredning, et bestillingsverk fra Jonas Gahr Støres utenriksdepartement, vil gi oss de nødvendige svarene. Det er åpenbart for de fleste at regjeringens strategi er tåkelegging og bortforklaring av EØS-avtalens skadevirkninger.

Gjennom EØS-avtalen er vi pålagt strenge regler om anbud på en rekke områder. Tidligere i år ble det lagt fram en offentlig utredning, NOU 2010: 2 – Håndhevelse av offentlige anskaffelser, med siktemål om å styrke konkurranseutsetting og dermed ennå mer byråkrati. EUs anbudspolitikk er ikke bare en pest og en plage i vårt land. Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. På høringen i EU-parlamentet la en talsperson for CEMR vekt på at anbudsprosesser som skulle ha bidratt til konkurranse, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

En utredning fra Kommisjonen har sagt at i prinsippet skal alt konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. Mer konkurranseutsetting, privatisering og markedsstyring fører til mindre innflytelse og makt til de folkevalgte organer. En rekke kommunale tjenester er i dag fjernet fra folkevalgt styring. Noen skal ha oss til å tro at konkurranse fører til billigere tjenester. Et regionalt gjenvinningsselskap har satt bort tømmingen av søppel på anbud til et norsk-svensk selskap med kontor i Norge. De har gått videre til et bemanningsselskap i Latvia, som har hentet inn mannskaper fra Ukraina. Hvem tjener på det?

De som hevder at folkestyre i Norge er i ferd med å råtne på rot, på grunn av EØS-avtalen og EU-tilpasningen for øvrig, har sjølsagt rett. Formannskapsmedlemmer vet ikke hvem som står for søppeltømmingen i egen kommune. Vi husker de kommunale energiverkene hvor både pris og politikk var styrt av kommunestyret. Når folkevalgte trekker på skuldrene fordi de ikke lenger har kontroll og styring med viktige oppgaver i samfunnet, da er vi på overtid for debatten om hvordan vi skal organisere vårt folkestyre.

I Soria Moria-erklæringene fra 2005 og 2009 sier regjeringen at de skal gå imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som helse, utdanning og omsorg, og at fornyelse og utvikling er nødvendig for å unngå privatisering og kommersialisering av velferdstjenestene. I sitt daglige arbeid legger regjeringen vekt på at konkurranse skal søkes i så stor grad som mulig. Fra EUs side kommer stadig flere områder under markedsstyring, noe som også får følger for vårt land. Samtidig har vi en politisk elite som går langt ut over kravene til konkurranse fra EUs side. De skal vise imperiebyggerne i Brussel at de er positive til EUs politikk.

Kommunalministeren skryter av at hun har laga et nytt habilitetsregelverk for offentlige virksomheter. Folkevalgte skal ikke blande seg inn i styrene til de konkurranseutsatte kommunale selskapene. Hva skal vi med innsikt i kommunale saker, når våre folkevalgte er plassert på sidelinja av en kommunalministeren? Mener kommunalministeren at folkevalgte er mer korrupte enn såkalte profesjonelle styrerepresentanter? Kommunalministeren må ta politiske saker ut fra lukkende styrerom, til åpne møter i kommunestyrer og fylkesting.

I disse dager starter prosessen med å finne kandidater til kommunestyrer og fylkesting. Samtidig pågår en debatt om hvilke saker de ulike partiene skal legge til grunn i sine programmer. Partiene må stille spørsmål om hvilke handlingsrom de har innefor EUs såkalte nærhetsprinsipp og tusenvis av direktiver fra EØS-avtalen. EU har gitt klare signaler om at helse, omsorg, utdanning og vannforsyning står på dagsorden for konkurranseutsetting i de neste årene. Her ligger store utfordringer for vårt lokale folkestyre fram mot lokalvalgene høsten 2011.

Den siste meningsmålingen viser at Senterpartiet ligger under sperregrensen på fire prosent. Om et drøyt år er det lokalvalg som kan bli en katastrofe for Senterpartiet. Strategene i Senterpartiet vet at kampen mot EUs føderale utvikling, markedsstyring, avdemokratisering og EØS-avtalen er de rette sakene for partiet. De velger å sitte i en regjering som har lagt ned forbud mot å ta opp EØS-avtalen.

Senterpartiet har det beste omdømme i kampen mot EU, med Per Borten, Johan J. Jakobsen, Anne Enger, Sigbjørn Gjelsvik og Per Olaf Lundteigen. Senterpartiet må igjen ta opp kampen mot EU og bli et betydelig parti, som kan snu den negative politiske utviklingen. Vil Liv Signe Navarsete la partiet synke ennå dypere ned i den politiske myra eller vil hun snu og ta kampen opp mot de store utfordringene for vårt folkestyre?

En kommentar til Europabevegelsens generalsekretær Trygve Nordby, vedrørende hans svar til Per Olaf Lundteigen som dokumenterte at EU har fått en føderal grunnlov og at Europabevegelsen har føderalisme som målsetting, noe Nordby påstår er Lundteigen som ser spøkelser.

Vedlagte kommentar er nektet tatt inn i Dagsavisen:

I en tale i Zürich i 1946 fremmet Winston Churchill et forslag om å forene Europas stater.
Hans hovedmotiv var på danne en effektiv motstandsfront mot Sovjetunionen. Senere fikk Churchill og britene kalde føtter til det overnasjonale Europa, noe som lever i beste velgående den dag i dag. I 1953 uttalte en av EUs grunnleggere Jean Monnet at nå var det viktig å skape Europas Forente Stater, men det måtte skje raskt så folkene ikke forsto hva som hadde skjedd.

Fra 1. desember 2009 fikk EUs sin føderale grunnlov. Den er kalt Lisboa-traktaten for å skape forvirring og tåkelegge den føderale utviklingen. Den strategien er helt på linje med budskapet fra imperiebyggerne i Brussel og fulgt opp av den norske regjering. Når Europabevegelsens generalsekretær avviser de faktiske forhold er han i godt selskap, men burde han vite bedre.

Vårt land har en utenriksminister som ikke kan forklare forskjellene på en traktat og en grunnlov. Det er forholdsvis grei sak. En grunnlov er juridisk basis for en statsdannelse, mens en traktat er et juridisk dokument mellom to eller flere stater. En traktat og en grunnlov er to vidt forskjellige juridiske dokumenter. Det er et stor kløft mellom den politiske elite og folket i Norge som i resten av Europa om utviklingen i EU. Derfor er det så vanskelig å avklare dette grunnleggende forholdet, uten å få folkeviljen mot seg.

Det er en grei regel å fastslå at et indre marked har behov for en felles valuta for å fungere til de beste for de som tjener store penger på varer og tjenester. Ut fra erfaringer vet vi at en felles valuta mellom en rekke land på ulikt økonomisk nivå, trenger en sterk politisk sentralmakt, en føderal statsdannelse. Hvis ikke er disse tre elementene er på plass, er det store muligheter for at verken det indre marked eller felles valuta vil lykkes. Der status for EU i dag.

Ideen bak EEC-prosjektet var å sikre storselskapene og finansinstitusjonens interesser, –
det var et direktørenes Europa med et felles marked uten hindringer. Med støtte fra USA ble Kull- og stålunionen i verksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skrittet mot EU.

Det er en kjent sak at Europabevegelsen i de første årene ble bygget opp med penger fra hemmelige CIA-fond. I årene 1951 – 1959 skal CIA ha brukt nærmere 1.5 millioner pund sterling på kampanjen for det de kalte Europatanken. Det er lite kjent hvordan Europabevegelsen finansieres i dag. Kapitalinteressene har andre og bedre lobbyorganisasjoner i dag, som BusinessEurope, European Roundtable of Industrialist (ERT) og Bilderbergergruppen.

Prins Bernhard av Nederland, som startet sin karriere i IG Farben og nazistene, og avsluttet sin karriere som bestikklessagent for Lockheed, sto i spissen for Bilderbergergruppen , som var finansiert av Unilever og CIA. Bilderbergergruppen sjøl hevder at Roma-traktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergermøtene. Det var under møter i denne gruppen at en kom opp med ideen om å danne Europabevegelsen.

Europabevegelsen hadde sin foreløper i 1920-årene med den paneuropeiske føderalistbevegelsen. I 1930-årene lanserte den franske utenriksminister Aristide Briand, tanken om en europeisk konføderasjon. Etter den andre verdenskrigen kom tanken om et føderalt Europa opp på nytt. Det ble en kongress i Haag i mai 1948 og Europabevegelsen var etablert som en kamporganisasjon for et føderalt Europa. 30. mai 1949 fikk Norge sin avdeling av Europabevegelsen.

I en kronikk i Dagsavisen 26. mai 1999, uttalte tidligere styremedlem i Europabevegelsen Frank Bjerkholt, at den norske avdelingen holdt forbindelsen med moderorganisasjonen på et beskjedent nivå og at i de årene han satt i styret virket det hemmende at en ikke kunne være avantgarde for en europeisk føderasjon. Følgen var at Norge ikke hadde en Europabevegelse som i de andre landene, men et organ som var neddempet etter det politikerne antok var akseptabelt i befolkningen. Man kunne liksom ikke være god nordmann og støtte en europeisk føderasjon, skrev Frank Bjerkholt.

Europabevegelsen har ikke et føderalt Europa som målsetting i sine vedtekter. Det har moderorganisasjon, European Movement, som sier at de skal bidra til å etablere et felles, føderalt Europa – a united, federal Europe. Europabevegelsens generalsekretær benekter Europabevegelsens målsetting om et føderalt Europa, samtidig som han indirekte bekrefter at den norske avdelingen forsøker å føre folk bak lyset ved å tåkelegge lobbyorganisasjonens virkelige mål.

Det er ingen tvil om at Europabevegelsens mål er et føderalt Europa, et Europas Forente Stater, etter modell av USA. De fleste av oss forundres over at hele 30 prosent av den norske befolkningen mener at et slikt EU er en god politisk ide og at de bevist eller ubevist støtter EUs arbeid for mer markedsstyring og euroføderalismen som vår nye nasjonalisme.

Hvis meningsmålerne hadde spurt folk om Norge skal bli en delstat i Europas Forente Stater og ikke om medlemskap i det overnasjonale EU som gikk ut på data for et halvt år siden, ville nok motstanden mot EU vært mye større. Det vet Europabevegelsen og deres generalsekretær, derfor er det han som holder spøkelsene i skapet. Det er godt å se at et solid flertall i Norge er demokrater og avviser EUs markedsstyring og føderalisme. Det vil utvilsomt bli ennå flere når Europabevegelsens spøkelser kommer ut i dagslyset og blir en del av den politiske debatten

Jeg konstaterer at Høyre gir blaffen i frihet når det virkelig gjelder, sier Senterungdommens leder Johannes Rindal i en kommentar til at Høyres landsmøte ikke sa klart nei til datalagringsdirektivet.

- Debatten på landsmøtet viste også at tilhengerne har en stadig dårligere sak. – Det var jo mildt sagt fantasifulle argumenter og beskrivelser som ble brukt, sier Rindal, som beklager at flertallet i Høyres landsmøte er villige til å ofre viktige samfunnsverdier på overvåkningens digitale alter, anført av partilederen.

- Erna Solberg framstår som like kontrollkåt som Helga Pedersen. Dette er skremmende for en partileder som ellers brukte landsmøtetalen på å hylle seg selv som individfrihetens mor, sier Rindal.

Rindal oppfordrer personverntilhengerne i Høyre til å fortsette kampen. – Det er ikke hver dag jeg skryter av Unge Høyre, men de har gjort en heroisk innsats før og under moderpartiets landsmøte, og sammen med resten av ungdomspartiene skal vi sørge for at Norge til slutt sier nei til DLD, avslutter Rindal.

Tom Stalsberg skrev en blues for Louisiana i søndagens Dagblad. Vi bør lage en blues for Lofoten og Vesterålen snarest, skriver Jon Øyvind Odland, politisk nestleder i Nordland Sp i dette innlegget.

Av Jon Øyvind Odland, politisk nestleder i Nordland Senterparti

Tom Stalsberg skrev en blues for Louisiana i søndagens Dagblad. Vi bør lage en blues for Lofoten og Vesterålen snarest. Vi har allerede sett norske politikere som sier at en katastrofe som det som skjer i Mexicogulfen er utenkelig i nordområdene. Bjartmar Gjerde sa at en blow out i Nordsjøen overgikk hans villeste fantasi. Ingen kan beskylde Bjartmar for å ha vill fantasi, og blow out ble det. I nord har vi en Petchorautblåsing som startet på 90-tallet og ennå søler ut tundraen der Komibefolkningen prøver å få reinflokkene sine til å overleve. Men grådigheten til norske politikere gjør at vi kun ser det vi vil se. Det er vel og bra at vi skal vente på mer kunnskap – noen vil også skaffe kunnskapen mens vi konsekvensutreder. Folk flest forstår ikke at vi da legger til rette for boring, med Petroleumsloven og Plan- og bygningsloven i ryggen.

Noen fakta fra Louisiana: Oljeflakene legger seg først i de øvre skikt av sjøen og tar livet av fisken og marine havdyr som lever der. Maten deres, som småfisk og reker, blir langsomt drept og siger til bunns. Så siger olja ned etter hvert som den nedbrytes, med den følge at det organiske liv på havbunnen drepes eller legges i dvale for et par generasjoner. De som driver rekefiske, vanlig kommersielt fiske eller turistnæring har nettopp kommet seg på fote med nytt utstyr etter den forrige naturkatastrofen rundt New Orleans og Louisiana. De blir nå slått til jorda for godt. Dette er arbeidsfolk uten kapital, som er avhengige av regelmessig inntekt for å overleve. Prognosene fra hemmelige rapporter som har sivet ut sier at det blir ukontrollerte utslipp det neste halvår. BP svarer med å pøse kjemikalier i sjøen. Myndighetene setter inn forsvaret, med handmakt, hakker og spader.

Louisiana har faktisk en stor fordel sammenliknet med Lofoten, Vesterålen og Barentshavet. De har et varmt klima som gjør nedbrytingen raskere. I det arktiske klimaet går nedbrytingen veldig langsomt og vi kan ikke vente på at en klimaendring skal hjelpe oss hvis katastrofen skjer.

Så hva har vi ellers å hjelpe oss med i nordområdene? Klima- og forurensingsdirektoratet og Petroleumstilsynet slår fast at vi mangler rutiner for å oppdage olje i sjøen i områder med barske klimatiske forhold (10. februar 2010). Oljeindustriens landsforening (OLF) og Kystverket slår fast at desom allerede har hatt ulykker er flinke til å sette i verk tiltak som forbedrer sikkerheten, mens de som ikke har hatt ulykker er langt dårligere. ”Vi skal inn i langt mer sårbare områder som Barentshavet og kanskje også Lofoten” (direktøren i Petroleumstilsynet). Klima- og forurensningsdirektoratet kontrollerte i fjor systemene for fjernmåling hos seks oljeselskaper. Resultatene viser at ingen av oljeselskapene hadde gode nok systemer for å oppdage akutt forurensing. ”Nå må oljeselskapene skjerpe seg”, sier en avdelingsdirektør i Klima- og forurensingsdirektoratet. ”Operatørene har et system som fungerer kun i fint vær. Det er avgjørende å ha kontrollsystemer som oppdager akutt forurensing tidlig. Dette er krav som selskapene har hatt god tid på å innfri, men vi oppdager avvik eller gir anmerkninger ved samtlige kontroller” (Klima- og Forurensingsdirektoratet 2010).

Det er god grunn til å synge en blues for Lofoten og Vesterålen hvis vi ikke tar en tenkepause nå. Obama har allerede kunngjort den amerikanske tenkepausen.

– Eg kan ikkje røpe noko om tal og gje konkrete lovnader i dag om kommune-økonomien neste år. Men eg kan varsle at vi presenterar nye kostnadsnøklar for kommunane. Endeleg kastar vi ut Rattsø! sa Sp-leiar og kommunalminister Liv Signe Navarsete på Sps ordførarkonferanse.

Les heile Navarsetes tale her:

Sjekkast mot framføring

Gode ordførar – gode veljarombod!

Alle de som sit her i salen i dag er ein konsekvens av ein debatt som vart halden i Stortinget den 14. november 1836. Då kom tingmennane (ja, det var berre menn) saman for å diskutere ein kongeleg proposisjon med følgjande nemning:
a) Om Formandskaber på Landet samt Bestyrelsen av Landdistriktenes almindelige Kommuneanliggender – og
b) Om Formænd i Kjøpstadene samt Bestyrelsen av Kjøpstedenes almindelige Kommuneanliggender.

På vårt språk; Formannskapslovene av 1837 som bana ny veg for korleis vi skulle sikre det lokale sjølvstyret. I paragraf 1 heitte det:

«I ethvert Prestegjæld paa Landet skal være et Formandskap, der Skal bestå av Formænd fra ethvert av Prestegjeldets kirkesogn, og hvis antall tilsamme ikke må være under tre eller over ni.»

Det var starten på sjølstyret og slutten på embetsmannsstyret. Vi fekk 355 formannskapsdistrikt på landet og 37 byane. Dessverre var det ikkje Senterpartiet som fremja forslaget, men han som stod bak forsaget,– bonderepresentanten Jon G. Nergaard – trur eg ikkje ville stått langt frå oss. Og etter formannskapslova, kom det nye kommunelovar – i 1921, 1938 og 1954.

Så ser eg som kommunal- og regionalminister i dag nokre mørke skyar på horisonten i høve til det lokale sjølvstyret.

Framstegspartiet er varselet om «Embetsmannspartiet»s tilbakekomst. Partiet opptrer i fordekt forkledning. Under påskot av at dei vil vi alle skal vere vår eigen lykkes smed, er kvart eit forslag fra partiet utforma som eit sentralistisk direktiv. Dei ynskjer større sentraldirigering av kommunal makt enn noko EU-organ. Dei ynskjer ei verre sentraldirigering av kommunepolitikarar enn noko anna parti. Det er berre å sjå på landsmøtevedtaka om eigedomsskatt og bompengar. Folk rundt om i kommunane skal ikkje få lov til å tenkje sjølv.

I partiprogrammet skriv dei at dei skal «gjennomføre ei demokratireform basert på friviljuge kommunesamanslåingar, der det skal innførast ei minstenorm for kommunar som kan tilleggjast utvida oppgåver.» Det skal skje basert på differensiert innbyggjartilskot, fritt skatteøre og eigarskap til selskapsskatten. Og alle primæroppgåver skal sikrast i form av 100 prosent statleg stykkprisfinansiering.

Det er så lett med Frp Når du blir fødd får du ein sum pengar som skal følgje deg, og den summen du får skal være lik alle andre. Den statlege stykkprisfinansieringa skal følgje folk frå vogge til grav. Men om alt skal bli bestemt frå staten – kvifor skal vi ha lokalpolitikarar då?

Framstegspartiet seier dei skal fornye Norge. Det dei ikkje seier er at dei samtidig skal avvikle sjølvstyret vårt. Korleis var det Frp tok omsyn til kommunane i handsaminga av kommunalbudsjettet i Stortinget? Jau, dei kutta 1,3 milliardar kroner. Og tok vekk ytterlegare 1,9 milliardar kroner i tiltak for busetjing og opplæring av flyktningar og innvandrarar. 3,2 milliardar kroner tok dei bort frå kommunale og fylkeskommunale budsjett i fjor. Var det nokon som sa handlingsrom?

Motmakt
Mens FrP maler om statleg dirigering, har eg hatt ein turne rundt i landet i vinter. Me har vore i Bergen, Bodø, Trondheim, Bø, Gjøvik og til slutt Oslo for å få innspel på kva for utfordringar dei som bur og verker der møter. Paraplyen har vore makt, motmakt og regional utvikling.

Eg har utfordra sentralmakta i Oslo, og venteleg er det mange som reagerer. Det som er underleg er at først då me hadde møte i Oslo møtte media bredt opp, plutseleg vart det nærare for dei. Det understrekar bare mitt poeng. Det er en maktkonsentrasjon innan politikk, økonomi, media og kultur i Oslo som eg meiner ikkje er god for landet på lang sikt. Me treng betre regional balanse og me treng vekstmotorar i alle landsdelar. Me har distrikt og regionar med ambisjonar, ressursar, kompetanse og utviklingskraft. Eg meiner Senterpartiet må gjere sitt til å lyfte desse ytterligare!

Så er det ikkje nokon motsetning mellom eit sterkt Oslo og eit levande Noreg – men me treng både deler.

Difor har me fått til forvaltningsreforma som gjer meir makt til fylkeskommunane, difor har me overført meir enn 40 milliardar til kommunane dei siste 4 åra for å sikre kommunal handlefridom, difor har eg satt i gang eit arbeid for å sjå korleis me kan spreie kompetansearbeidsplassar i heile landet og difor skal me leggje fram ein stortingsmelding som ser på forholdet mellom stat og kommune.

Me må halde fram diskusjonane rundt motmakt. Eg utfordrar dykk som våre frontmenn og kvinner lokalt til å løfte debatten vidare i dykkar heimområde.

Å styre landet
Regjeringa vert frå tid til anna kritisert for at vi er for usynlege og for lite ”på” sakene. Men når eg oppsummerte siste veka må eg få seie at vi i alle fall leverer resultat! Først og fremst delelinja i Barentshavet. Merkeleg nok har eg ikkje høyrt kritikk frå opposisjonen på den saka… Ein skal passa seg for å bruka ordet historisk for mykje, med detta er verkeleg det. I 40 år har regjeringar prøvd å få til ei deleline – utan å lukkast. Det me nå har fått på plass vil gje utvikling i nord, eit område stort som Danmark, Sveits, Belgia og Nederland er nå avklara som vårt. Det gjer moglegheiter for tilgang på ressursar og utvikling som me skal syte for blir brukt til beste for nordområda og landet elles.

På torsdag kom verftspakka med hjelp til omstilling, forsking og utvikling i ei næring som har tøffe tider no. Førre veka fekk me rapporten om pengane som kommunane fekk i tiltakspakka i fjor, og som viste at kommunane har nytta pengane vel. Til oppussing av skular og sjukeheimar. Til barnehagar og kommunale veier. Me hadde rett når me bruka pengar i kommunal sektor så veit de der ute korleis pengane skal nyttast. Eg voner midlane til verfta gjev like godt resultatet som midla til verftsindustrien.

Og ikkje minst, nye tal for utvikling i arbeidsløysa som tilseier 30 000 færre ledige enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Ein situasjon land elles i Europa berre kan misunne oss. Me har ein solid økonomi og moglegheiter få andre har.

Det vert svært viktig å bruke dei moglegheitene til å byggje landet og byggje velferd. Ca 70 prosent av tenestene me treng i kvardagen kjem frå kommunane. Det seier sitt om kor viktig jobben de gjer er.

Og stadig vert det nye oppgåver, no står samhandlingsreforma for døra.

Helse
Kjære ordførarar! Noko av det viktigaste de kjem til å arbeide med framover vart handsama i Stortinget førre tysdag. Samhandlingsreforma skal gjennomførast! Eg inviterer dykk til ein eigen debatt om dette seinare i dag, men eg må seie noko om det no og.

Noreg er ramma av det eg kallar «Velferdens problem». Ei dramatisk auke i såkalla livsstilssjukdomar trugar folkehelsa. Dei neste tiåra står vi i tillegg overfor ei dobling av talet på eldre , samstundes som prognosane fortel om ein stor manko på helsearbeidarar. Vi har eit topptungt helsevesen, fordi Storting og regjering i mange år har hatt meir fokus på spesialisthelsetenesta og blålysmedisin, enn på kommunehelsetenesta og førebygging av sjukdom.

Innretting og finansiering av helsevesenet har gått ut over pasientar med samansette behov, dei eldre, og kronikarane. Og det er nettopp desse gruppene som vi no får mange fleire av.

«Velferdens problem» har trengt oss inn i eit hjørne. Spørsmålet er ikkje om vi må legge om helsepolitikken, men når vi skal gjere det. Utviklinga krev ei kursendring , og det er dette vi raudgrøne har teke ansvaret for. Vi skal vera ambisiøse i dette arbeidet. Pasienten må setjast i sentrum.

Med Samhandlingsreforma skal vi skape eit førebyggingssamfunn der kommunehelsetenesta og samhandlinga er styrka . Vi skal få meir desentraliserte spesialisthelsetenester gjennom etablering av lokalmedisinske sentra og gjennom utvikling av lokalsjukehusa si rolle . Lokalmedisinske senter er heller ikkje noko nytt med denne reforma. Dette er det gode eksempel på frå samarbeidande kommunar alt i dag. Det nye er at helseforetak og kommunar/samarbeidande kommunar skal få ei lovfesta plikt til å samarbeide om desentraliserte helsetilbod.

For å få dette til som ei nasjonal satsing, er det viktig at auka satsing på førebygging lønner seg for kommunane. Samhandlingsreforma inneheld derfor konkrete forslag til endringar av finansieringssystemet . Ein større del av veksten i helsebudsjetta skal her etter gå til kommunane. Det skal kome eigne midlar til førebygging. Kommunane skal få økonomisk og fagleg ansvar for utskrivingsklare pasientar. Innsatsstyrt finansiering skal reduserast, for å betre førebygginga. Kommunal medfinansiering av sjukehustenestene skal utredast vidare, sett i lys av dei innkomne høyringsuttalane.

Det er viktig at det må lønne seg for dykk som ordførarar i kommunane å drive førebyggande helsearbeid. Men den avgrensande faktoren for gjennomføringa av denne reforma er ikkje finansieringsmåten. Heller ikkje storleiken på kommunane. Den avgrensande faktoren for gjennomføringa er tilgangen på kompetent arbeidskraft. Vi har rett og slett ei gigantisk bemanningsutfordring. Særleg vil det vere manko på helsefagarbeidarar og sjukepleiarar. Auka utdanningskapasitet og rekruttering til desse yrka, er det som denne reforma står og fell på. Vi treng ei opptrapping av utdanningskapasiteten. Vi må dreie innretninga i utdanninga slik at fleire blir utdanna med tanke på det å arbeide i kommunehelsetenesta.

Det må kome fleire fastlegar, samtidig som vi får tydelegare kommunal styring av dei allmennmedisinske oppgåvene legen kan påleggast. Det er også tverrpolitisk semje om behovet for betre samhandling mellom legevakt og andre kommunale tenester, og behovet for å styrke dei faglege og organisatoriske krava til kommunal legevakt samt samhandlinga med spesialisthelsetenesta.

Samhandlingsreforma er ei heilt nødvendig reform av det norske helsevesenet. Det er brei politisk semje om målsettingane, og om dei aller fleste tiltaka. Det viser innstillinga frå komiteen. Opposisjonen har ingen grunnleggande forslag til endring, anna enn ytterligare vekst i kostnader og pålegg om kommunesamanslåingar.

Det vil ta tid å utvikle dei faglege føresetnadene for reforma. Vi må erkjenne at utviklingsarbeidet vil ta tid. Vi må passe oss for å tru at vi løyser alt i ei stortingsmelding. Det er no arbeidet startar.

Eit område som treng meir satsing på førebygging er helse.

Samhandlingsreforma skal gje noko av svara på det. Samhandlingsreforma skal bli ei desentraliserings – og førebyggingsreform. Reforma er enno i støypeskeia. Den vert viktig for å sikre større nærleik til helsetenester i framtida. Det er ei ansvarsreform. Men så lenge kommunane verken veit kva dei skal ha ansvar for eller korleis det skal finansierast kan ikkje reforma nyttast som argument for tunge omstruktureringar frå helseforetaka si side

Sjukehus
Helsedebatten går varm omkring i landet.

Tryggleik for og nærleik til helsetenestene er viktig for folk uansett kvar dei bur.

Mange er fortvila og føler at dei verken blir sett eller høyrde. Dei skal vite at vi i Sp både høyrer og ser dei.

Og eg vil berre gjere det heilt klart: Med mindre det ligg forslag om nye eller tilsvarande tenester i nærleiken vil eit kvart vedtak om å leggje ned lokalsjukehus bli stogga av regjeringa. Eg forventar at helseministeren vår set foten ned om det kjem slike vedtak. Og eg må understreka at lokalmedisinske sentra er ikkje eit lokalsjukehus. Som helseministeren sa i Stortinget tysdag: Dei lokalmedisinske sentra skal komme i tillegg til dei lokalsjukehusa me har i dag, ikkje som ein erstatning.

No må prosessane gå i takt. Vi skal legge fram Nasjonal Helseplan og nytt lovverk. Dette handlar om tryggleik for liv og helse. Og kvalitet i tenestene er viktig. Me skal arbeide hardt for å sikre begge deler.

Føretaksmodellen har gjort at den politiske styringa over spesialisthelsetenesta er svekka. Slik vi åtvara mot då den vart innført. Storskala sjukehus og sentralistiske system er resultatet. Dei politisk oppnemnde personane ser diverre ikkje ut til å ha hatt noko å seie for den utviklinga. Det har vorte lang veg frå pasienten til styreromma. Det kan gjere at pasienten missar respekten for dei som styrar. Senterpartiet har hatt rett heile vegen; å gje frå seg den folkevalde kontrollen over sjukehusa var det dummaste vi har gjort i helsesektoren på fleire tiår.

Argumenta er mistenkeleg like enten ein ynskjer kommunesamanslåing, nedlegging av lokalsjukehus eller lensmannsembete. Kvalitet. Men kvalitet handlar også om opplevd kvalitet, om nærleik til tenestene og tryggleik i kvardagen enten ein bur i by eller bygd.

Samferdsel
Situasjonen for jernbanesektoren har ikkje vore god i vinter. Magnhild har måtta tole mykje kritikk – men ho har stått støtt i stormen og har jobba hardt frå tidlig til seint for å løyse utfordringane. I fyrste rekkje har leiaren av transportkomiteen, Knut Arild Hareide, stått. Det er freistande å minna om at Bondevik-regjeringa la fram ein transportplan med ei ramme på 100 mrd kr mindre enn den NTP vi la fram for eit år sidan. Bondevik-regjeringa meinte at dei 22 milliardane som vi plussa på i Stortinget var luftmilliardar. I så fall har me gjort det underet å gjere luft om til asfalt og jernbanesviller.

(Kristeleg Folkeparti foreslo under behandlinga av vår NTP å bruke ti millionar kroner meir i året på jernbana enn regjeringa. Ti millionar kroner! Ville det løyst problema i Oslotunnelen? Ville det gjeve ein ny tunnel under Oslo? Sjølvsagt ikkje.)

Vi i Senterpartiet er utolmodige på å kome oss vidare i bygginga av landet. Før vi kom i regjering var NTP ein uoppnåeleg plan. Men vi har funne pengar til desse gode formåla. Vi har ikkje berre følgd opp – men overoppfylt NTP.

Så veit vi at fleire her i salen har fått ei statleg oppgåve; drift og vedlikehald av riksvegar. No sit fylka med 44.000 kilometer veg og 106 ferjesamband. Eg er viss på at de tek dette ansvaret og sørgjer for at det blir et tett oppfølging av dette ansvaret. Så veit eg at det er eit etterslep på vedlikehaldet. Senterpartiet vil prioritere dette framover, og sørgje for at riks- og fylkesvegar skal vere nok eit område vi skal vere stolte av å ha levert på innan nokre år.

Jordbruket
Vi er inne i spanande dagar. I førre veke kom kravet frå faglaga i jordbruket – og dei krev 1,8 milliardar kroner. Så veit vi det er lagt opp ein prosess som gjer at staten kjem med sitt tilbod i morgon.

Senterpartiet er 90 år i år. Bondepartiet vart etablert i 1920, og det fyrste innlegget i Stortinget frå den nye parlamentariske leiaren i det dåverande Bondepartiet, Johan Mellbye, vart halden 6. mars i 1922 i samband med trontaledebatten. Der sa Mellbye følgjande:

«Vi jordbrukere er vant til å gjøre vårt arbeid under naturens omskiftelser, snart i gode, snart i dårlige år, snart i tørke og snart i regn; men alle disse vilkårlige bestemmelsene som ledes av menneskehånd er langt, langt verre.»

Eg trur nok at Bondepartiets leiar hadde vore nøgd med den innsatsen vi har gjort dei fire siste åra, men det er mykje som står att. Kven blir frista til å ta over eit gardsbruk viss det er slit og ikkje pengar til rekningane som er framtida? Korleis skape optimisme og rekruttering blant dei unge?

Opptrappinga av inntektene i jordbruket som vår regjeringa har gjennomført i fire år må halda fram. Sjølv om oppgjera dei siste åra har kome på line med andre oppgjer – for første gong sidan 1970-talet – er det altfor stor avstand. Det er for lite attraktivt å slita 12 og 14 timars dag til halve løna av det ein får med 3-4 års høgare utdanning. Kven vil då overta og driva norsk, sunn og kortreist matproduksjon vidare? Dette er det store spørsmålet når vi snakkar jordbruksoppgjer og landbrukspolitikk. Det er eigentleg matoppgjeret som er det rette namnet.

Den nye landbruksmeldinga som no er under arbeid, må på nytt skapa optimisme i jordbruket. I dag er det alt for mange som ikkje «går på» i næringa. Dei som blir att, må vere kapitalistar for å halde fram om dei skal makte å halde tritt med investeringsbehovet.

«Bondens sinn er komen i kok, som eg for min part aldri har sett eller høyrt han. No har også statsministeren merka at det kan vera fare på ferde.», sa Nils Trædal i ein interpellasjonsdebatt om jordbruksnæringa 14. juni i 1946.

Ja, eg trur faktisk at dei og på Statsministerens kontor merkar eit trykk i forkant av årets jordbruksoppgjer. Når dei mest populære ordførarane i Arbeidarpartiet startar opprop for næringa, slik dei har gjort no den siste tida, er det alvor. Vi skal gje dei heilhjarta støtte i dette arbeidet.

Den blå bølgja
Høgre og FrP er på frammarsj. Og dei kjem til å finne saman etter neste val om sjansen byr seg. På mange område er det ikkje godt å seie kva for politiske løysingar desse blå kameratane vil servere om dei skulle kome til makta. Vi høyrer ikkje mykje om kva dei vil – berre at dei kritiserar regjeringa for å ikkje levere meir av den politikken vi driv – og dei skulle vere i mot.

På mange områder står dei langt frå kvarandre. Kva for innvandringspolitikk får vi? Vil dei føre ein ansvarleg økonomisk politikk basert på handlingsregelen eller ikkje? Det er ikkje godt å vite – det blir eit politisk lotteri.

Men på mange viktige område er dei samstemte: Dei vil avfolke distrikta, dei vil avvikle det landbruket vi kjenner i dag, dei vil selje seg ned i statlege selskap og privatisere vasskrafta – arvesølvet vårt. Dei vil køyre Erna Solberg-linja med åsveltefôre kommunane. I statsbudsjettet for 2010 foreslo Høgre å kutte 2 mrd kr på distrikts – og landbruksområdet.

Forskjellen om dei satt i regjering er at desse kutta ville vore gjennomførd– og saman med Frpville kutta vorte enda større. Det held for meg – vi kan ikkje la dei blå-blå sleppe til med sin privatiseringsiver, sin distriktsfiendtlegheit og sin prioritering av skattelette framfor velferd.

Eg vil åtvare mot den blå bølgja som kan kome. Dei står for den motsette utviklinga av det vi vil. Kven trur at ein kommunalminister frå Høgre vil jobbe fram eit inntektssystem for kommunane som vil sikre skattesvake kommunar i distrikta? Ville Siv Jensen som finansminister dra til Brussel og ta kampen som no kjem for å behalde den differensierte arbeidsgjevaravgifta? Ville ein statsminister med namn Erna Solberg prioritere satsing på veg i distrikta? Ville ein landbruksminister frå FrP kjempe for å behalde distriktsjordbruket? Ville ein energiminister frå Høgre hegne om heimfallsretten? Svaret er nei! Det står mykje på spel.

Eg tek situasjonen på alvor og meiner det finns berre ei løysing; vi må føre meir og tydeleg raud-grøn politikk som veljarane kjenner igjen. Vi skal gjennomføre Soria Moria 2 til punkt og prikke. Vi skal sikre eit godt tilbod der folk bur og vi skal gjennomføre eit stort samferdselsløft. Vi skal ha næringsutvikling i heile landet og vi skal gi folk valfridom til å bu der dei vil.

Eg kan slå fast at det ikkje brenn eit blått lys for Sp. Vi, i motsetnad til dei andre sentrumspartia, gjorde eit anstendig val. Vi får stort gjennomslag for saker i regjering og vi jobbar no godt saman for å få ein slagkraftig organisasjon som med god politikk skal vinna komande val!

Kommuneproposisjon
Om ei veke kjem kommuneproposisjonen med opplegget for kommuneøkonomien i 2011. Det er ingen tvil om at det er krevjande å handtere ein stor nasjonalformue, høge forventningar og demografiske utfordringar.

Eg kan ikkje røpe noko om tal og gje konkrete lovnader i dag. Men eg kan varsle at vi presenterar nye kostnadsnøklar for kommunane. Endeleg kastar vi ut Rattsø! Det kjem og andre endringar som kommunane vil merke. Som varsla så innlemmar me barnehagetilskota i ramma. Det vil kunne gje store omfordelingsverknadar.

Det gjer at me har behov for å sjå på dei politiske elementa i inntektssystemet, både ulike type ekstratilskot og skatt. Dette har vore vanskelege avvegingar.

Det samla resultatet me legg fram neste tysdag 11. mai gjer likevel etter mi vurdering ein god balanse mellom ulike omsyn. Eg vil tru at dei som ikkje blir nøgde med verknadene for sin eigen kommune, vil være jamt fordelte mellom ulike kommunar og ulike delar av landet!

No før valet
Godtfolk! Det er i dag att 496 dagar til vi får ein liten peikepinn på korleis de har styrt kommunane dei siste åra. Kommunevalet for 2011 blir eit særs spanande val – og eit viktig val – for oss i Senterpartiet.

Vil Leka kommune framleis vere på topp over beste Sp-kommune, der heile 69,3 % av veljarane røysta på oss? Senterpartiet hadde 25 kommunar der valresultatet ga oss over 42 prosent av røystene.

Valet ga oss 88 ordførarar og to fylkesordførarar. So veit vi at organisasjonsbyggjing ikkje berre er noko som lokallagsstyret skal drive med. Dykk som ordførarar betyr utruleg mykje no framover. Enten du heiter Olov Grøtting og er ordførar i Alvdal, eller Tellef Olstad frå Åmli, så er det de som er den fremste våpendragaren i den lokale valkampen. Bodskapen skal vere klar, formen skal vere pussa og det blir eit race mot politiske opponentar. Eg har eit mål som leiar av dette partiet, at vi etter valet neste haust skal vere attende i 100 ordførarstolar og fire fylkesordførarpostar rundt omkring i landet!!

Ynskjer dykk alle ein god konferanse og ser fram til ein god debatt!!

Takk for meg.

Kjersti Toppe, helsepolitisk talskvinne i Sp, seier det er på høy tid at Samhandlingsreformen kommer.

Innlegg frå Kjersti Toppe, halden i Stortinget tysdag 27. april 2010:

Norge er eit rikt land med frisk befolkning og gode helsetenester. Levealderen vår har auka i gjennomsnitt med 10 år sidan 1950- åra. Auka levestandard og gode velferdsordningar er den fremste faktoren for dette. Men også det at vi har råd til å ta i bruk medisinske nyvinningar gjer at levealderen stadig blir lengre. Men det er skyer på himmelen.

Velferdens problem
Norge er ramma av det eg kallar ” Velferdens problem”. Ei dramatisk auke i såkalla livsstilssjukdomar trugar folkehelsa. Dei neste tiåra står vi i tillegg overfor ei dobling av talet på eldre , samstundes som prognosane fortel om ein stor manko på helsearbeidarar. Vi har eit topptungt helsevesen, fordi Storting og regjering i mange år har hatt meir fokus på spesialisthelsetenesta og blålysmedisin, enn på kommunehelsetenesta og førebygging av sjukdom. Innretting og finansiering av helsevesenet har gått ut over pasientar med samansette behov, dei eldre, og kronikarane.

Og det er nettopp desse gruppene som vi no får mange fleire av. ”Velferdens problem ” har trengt oss inn i eit hjørne. Spørsmålet er ikkje om vi må legge om helsepolitikken, men når vi skal gjere det. Utviklinga krev ein kursendring , og det er dette vi raudgrøne tek ansvaret for dag. Senterpartiet meiner vi skal vera ambisiøse i dette arbeidet.

Pasienten må setjast i sentrum. Med Samhandlingsreforma skal vi skape eit førebyggingssamfunn der kommunehelsetenesta og samhandlinga er styrka . Vi skal få meir desentraliserte spesialisthelsetenester gjennom etablering av lokalmedisinske sentra og gjennom utvikling av lokalsjukehusa si rolle .

Meir førebygging
Lokalmedisinske senter er heller ikkje noko nytt med denne reforma. Dette er det gode eksempel på frå samarbeidande kommunar alt i dag. Det nye er at helseforetak og kommunar/samarbeidande kommunar skal få ei lovfesta plikt til å samarbeide om desentraliserte helsetilbod.

For å få dette til som ei nasjonal satsing, er det viktig at auka satsing på førebygging lønner seg for kommunane. Samhandlingsreforma inneheld derfor konkrete forslag til endringar av finansieringssystemet . Ein større andel av veksten i helsebudsjetta skal heretter gå til kommunane. Det skal kome eigne midlar til førebygging. Kommunane skal få økonomisk og fagleg ansvar for utskrivningsklare pasientar. Innsatsstyrt finansiering skal reduserast, for å betre førebygginga. Kommunal medfinansiering av sjukehustenestene skal utredast vidare, sett i lys av dei innkomne høyringsuttalelsane.

Det er viktig at det må lønne seg for kommunane å drive førebyggande helsearbeid.

Manko på helsefolk
Men den avgrensande faktoren for gjennomføringa av denne reforma er ikkje finansieringsmåten. Heller ikkje kommunestørrelse. Den avgrensande faktoren for gjennomføringa er tilgangen på kompetent arbeidskraft.

Vi har rett og slett eit gigantisk bemanningsproblem. Særleg vil det vere manko på helsefagarbeidarar og sjukepleiarar. Auka utdanningskapasitet og rekruttering til desse yrka, er det som denne reforma står og fell på. Vi treng ei opptrapping av utdanningskapasiteten. Vi må dreie innretninga i utdanninga slik at fleire blir utdanna med tanke på det å arbeide i kommunehelsetenesta.

Det må kome fleire fastlegar, samtidig som vi får tydelegare kommunal styring av dei allmennmedisinske oppgåvene legen kan påleggast. Ein samla komite støttar regjeringas forslag, slik varsla i Nasjonal helseplan (2007-2010) om å foreta ein brei gjennomgang av spesialistutdanninga for legar, både når det gjeld organisering og innhald. Det er også tverrpolitisk semje påpeikar og behovet for betre samhandling mellom legevakt og andre kommunale tenester, og behovet for å styrke dei faglege og organisatoriske krava til kommunal legevakt samt samhandlinga med spesialisthelsetenesta.

Spele på lag
Senterpartiet er oppteken av at vi i arbeidet med å realisere Samhandlingsreformen, inkluderer og spelar på lag med dei frivillige organisasjonane. Desse representerer ein arbeidskraftreserve vi ikkje har råd til å oversjå.

Det arbeidet som her blir gjort innanfor omsorgsfeltet, kultur, friluftsliv, idrett, rusførebyggjande feltet og det å skape dei gode møteplassane i nærmiljøet, er svært god førebygging og heilt i tråd med samhandlingsreforma sine intensjonar.

Senterpartiet ser på Samhandlingsreforma som ein heilt nødvendig reform av det norske helsevesen.

Utan svar frå opposisjonen
Det er brei politisk semje om målsettingane, og om dei aller flest tiltaka. Det viser innstillinga frå komiteen. Opposisjonen har ingen grunnleggande forslag til endring, anna enn ytterligare vekst i kostnader og pålegg om kommunesamanslåingar.

Det vil ta tid å utvikle dei faglege og kompetansemessige føresetnadene for reforma. Vi må erkjenne utviklingsarbeidet langsiktighet. Vi må passe oss godt for å tru at vi løyser alt i ei stortingsmelding. Det er no arbeidet startar.

Eg ser fram til å realisera Nasjonal Transportplan, seier Magnhild Meltveit Kleppa.

Kleppas innlegg i Stortinget tirsdag 20. april:

Mest ambisiøse nokon gong

Kvar dag blir norsk jernbane litt betre. Det tar likevel tid å ta igjen tiår med forsømingar. Eg kjenner meg trygg på at vi skal gjenreisa tilliten til jernbanen.

Vi er fire månader inne i den mest ambisiøse nasjonale transportplanen nokon gong. Utgangspunktet for 2010 er ei nær dobling av budsjettet i høve til då den raud-grøne regjeringa overtok, og ei nær tredobling av investeringane. Vi skal bruka 92 milliardar kr på jernbane dei komande ti åra. Det er eit stort lyft. Det siste Bondevik II gjorde, var å kutta i jernbanebudsjettet. Eg forstår at dette er sårt å bli minna om. Eg finn det nødvendig å nemna det fordi vi i tillegg til at vi har trappa opp budsjettet, har vist at vi følgjer opp. Vi overoppfylte den førre planen, og vi skal visa at det skal vera samsvar mellom det vi seier, og det vi gjer. Nasjonal transportplan skal gjennomførast.

Ny gjennomgang

Etter fire hendingar med tog før og inn i påskehelga, fleire av dei alvorlege, og i ei særstilling den tragiske ulukka på Sjursøya, fann eg det rett å be Jernbaneverket om ei orientering om situasjonen. Den 6. april brukte jernbanedirektøren uttrykket «forfall» om situasjonen i sporet. Ho stadfesta at Nasjonal transportplan inneheldt dei 14 milliardar kr som Jernbaneverket hadde bedt om til vedlikehald. Ho varsla at i høve til rapporten frå 2006 som danna grunnlag for det beløpet, ville Jernbaneverket no føreta ein ny gjennomgang av kva som trongst av vedlikehald. Ho melde òg at Jernbaneverket meiner at dei kan utføra vedlikehaldet som var planlagt over ti år, på åtte år i staden for ti.

Regjeringa skal føreta ein ny gjennomgang av behovet for vedlikehald på jernbanen i samband med revidert nasjonalbudsjett, også forholdet mellom vedlikehald og investeringar.

Stort frimod

Dagen i dag har så langt for meg vore ei spesiell oppleving. Her er mange som har gjort lite for å motverka den situasjonen jernbanen no er i, som har stort frimod. Det er eit uttrykk som seier at vi må kjenna fortida for å skjøna notida og gjera det rette valet for framtida. Det er ikkje for å plaga kvarandre at vi finn grunn til å minna om fortida, men for å leggja inn ei felles forståing for notida, og òg for å leggja eit grunnlag for dei rette vala for framtida.

Regjeringa overtok ein jernbane med eit vedlikehaldsbudsjett på lågmål. Det var slik. Det fanst knapt investeringsmidlar. Godt betalte fagfolk var sende på dør med sluttpakkar etter ei av dei mest mislykka omstillingane i vår tid. Då blir det noko lettvint å skulda dagens regjering for forsømingar – forsømingar som parti her i salen har vore med på å forsterka.

Ikkje dvele ved fortida

Eg vil ikkje dvela meir med fortida. Eg vil konsentrera meg om å få fleire tog på sporet, og fleire tog i rute. Jernbanen er framtida. Eg frydar meg over den innsatsen NSB no demonstrerer i oskeskya: ekstra tog, ekstra vogner og samarbeid med Flytoget. Og eg frydar meg over alle dei enkeltpersonar som no viser at dei har tillit til toget. Regjeringa sitt mål er jo at langt fleire skal ha tillit til toget. 60 millionar reiser går føre seg pr. år, og 80 000, mange av dei pendlarar, reiser ut og inn av Oslo på ein dag. Vi ønskjer at langt fleire…

Vi ynskjer at langt fleire skal ha tillit til toget. Og eg ser så fram til at Osloprosjektet – vedlikehaldet i innertriangelet – er ferdigstilt, at NSB har dei 50 nye togsetta, at dei togsetta dei har til fornying, er ferdige, og at ruteplan 2012 er på plass.

Orienteringa til Stortinget den 9. mars gav ein oversikt over tiltaka på kort sikt. Orienteringa fortalde òg korleis Nasjonal Transportplan så langt var fylgt opp – snautt tre månader inne i ein ny tiårsperiode på det tidspunktet. Utgreiinga står seg i dag!

Svært ambisiøs NTP

Lat meg utdjupa investeringane med å seia at det er varsla sju nye, store prosjekt: Oslo–Ski, Mossetunnellen, Holm–Holmestrand– Nykirke, Eidangerparsellen, Ulrikken, strekninga mellom Eidsvoll og Hamar og Alnabru.

Så har representantar frå opposisjonen brukt mange fine ord om jernbanen – og invitert til eit politisk forlik. Men her ligg det eit stort forlik frå før, for her ligg det ein svært ambisiøs Nasjonal Transportplan med 92 milliardar kr – med mange store prosjekt, og med ei varsling om eit lyft for vedlikehald.

Så har opposisjonen utanfor denne salen i tur og orden sådd tvil om dei prosjekta som ligg inne i Nasjonal Transportplan. Det kan dei begrunna med at eg den 6. april sa at vi var nøydde til å sjå nøyare på – ikkje å skrinleggja nokre av desse prosjekta, men på innfasinga av prosjekta ut frå dei rammene vi har, ut frå dei fagfolka som er til disposisjon, og ut frå det behovet som er for forsterka vedlikehald.

Skal realiserast

Komiteen har handtert eit forslag, Dokument 8:54. Lat meg kort kommentera dei forslaga som ligg der, og seia om II:

«(…) klargjøre for NSB og Jernbaneverket det ansvaret de har overfor kundene for å håndtere og korrigere avvik i togtrafikken,»

Det er vareteke. Så vidare om III:

«(…) gjennomføre en kartlegging og sårbarhetsanalyse for jernbanen i Oslo-området, og fremlegge en tilstandsrapport)»

Arbeidet med å forbetra tilstanden er i gang. Det var difor Liv Signe Navarsete tok tak i eit eige Oslo-prosjekt og fekk Stortinget si støtte til det – med oppgradering av Oslotunnelen og innertriangelet. Så det er allereie sett i verk.

Og til IV:

«(…) igangsette arbeidet med ny sporkapasitet gjennom Oslo i øst-vest-forbindelsen»

Det arbeidet har Jernbaneverket fått beskjed om å greia ut.

Eg ser fram til å realisera Nasjonal Transportplan. Eg veit at det er forventingar, og eg veit det er store behov. Lat oss ikkje då bruka meir tid på å krangla om detaljar, men sørgja for ikkje å så tvil om kvarandre, og sørgja for at det felles lyftet som ligg i Nasjonal transportplan, blir realisert.